Prosjektet «Shrine of Lost and Unwanted Elements» (2016) startet med en reise fra Trondheim, gjennom Sverige og Finland rundt Bottenviken og tilbake, meg alene i en campingbil. Underveis samlet jeg ting som dukket opp på veien og som senere ble utgangspunkt for et materialarkiv, katalog, skulptur med bevegelse m.m.
Alt har en funksjon
Ellen Sofie Griegel i samtale med Märit Aronsson
10. april 2014 begynte Ellen Sofies skattejakt. I RAKE Mobile Residency Programs gamle Renault Trafic bega hun seg ut på en ti dager og 267 mil lang reise som gikk Trondheim - Östersund - Dorotea - Umeå - Vasa - Oulu - Tornio - Boden - Arvidsjaur - Storuman - Strömsund - Stora Blåsjön - Røyrvik - Gäddede - Nordli - Trondheim - Åfjord - Linesøya - Rissa - Trondheim. På reisen måtte hun overholde følgende regler:
1. Du må aldri ta inn på hotell eller lignende.
2. Når du blir i tvil om veien - ta til høyre. Kjør deretter rett frem i neste kryss.
3. Si alltid ja takk til en kopp kaffe.
4. Plukk opp haikere. De er en truet rase.
5. Før logg over hendelser, kjørerute og tid.
6. Kjøp en stor samekniv.
7. Begrensning for hva som kan tas med, er hvor mye som fysisk får plass i bilen. Er det dårlig plass og det dukker opp noe nytt som vurderes som en bedre fangst enn det som allerede er funnet, må noe kastes ut.
Märit: Du setter ofte opp regler når du starter et prosjekt. Hvilken funksjon har de?
Ellen Sofie: Jeg er ganske lat og trenger ofte noen regler for å drive ting fremover. Å bli stillestående er jo det verste som kan skje! Havner jeg der, så skaper jeg bevisst eller ubevisst situasjoner for å komme meg ut av det. Gjennom å lage forstyrrelser i det monotone våkner jeg opp og kommer meg videre, og jeg vet aldri hvor hen. Denne reisen var en slik forstyrrelse, og reglene var verktøy for å få ting til å skje og for å slippe å ta alle valgene selv. De ble laget før reisens start, og siden jeg ikke helt visste hvordan reisen ville utvikle seg var det vanskelig å følge dem så strengt. Langs veien måtte jeg korrigere reglene etter situasjonen. Når man står der og faktisk skal praktisere dem, kjenner man veldig på motstanden i seg selv. I hvert fall når man er isolert i flere dager i en bil, blir det veldig stor motstand i det som ellers kunne ha vært veldig enkelt. Man må jobbe med seg selv hele tiden for å ikke trekke seg enda mer unna folk eller situasjoner.
M: Hva er det egentlig som skjer når man sitter helt alene bak rattet på en lang reise?
ES: Man er i et flyt fremover, og det blir vanskeligere og vanskeligere å stoppe. Man tenker lange tanker. Jeg satt i timevis bak rattet og kom inn i et slags tankeunivers, som kun ble avbrutt av at jeg måtte på do, spise mat, fylle på diesel. De tingene kommer så sterkt i fokus når man er på en sånn tur, og det er det jeg liker. Man trenger bare å forholde seg til det mest elementære; vær, temperatur, føre, vann, mat, et sted å sove. Jeg så på denne turen som et initiativ til å sparke i gang noe nytt; å komme meg ut av hverdagen min og sette meg selv i en mellomsituasjon, på vei. I den tilstanden er jeg i vater med meg selv, jeg får kontakt med mine egne tanker, føler en harmoni og frihet som jeg ellers hele tiden prøver å nå. Jeg trives veldig godt "on the road" og kunne absolutt tenke meg å være mer nomadisk!
M: Et av verkene i utstillingen Shrine of Lost and Unwanted Elements på Østfold Kunstsenter heter Soulsearching Device. Et eksempel på soul-searching, eller selvransakelse, er når man tar seg tid til å tenke på meningen med tilværelsen og hva som er viktigst her i livet. Kan man si at bilen var the device, eller «apparatet», som selvransakelsen foregikk i, og kan du fortelle mer om hvordan du gikk til verks da du fant gjenstandene som du jobbet videre med i studio?
ES: Ja, både bilen og reisen i seg selv var et slags Soulsearching Device. Det var kanskje en pilegrimsferd, og samtidig en manifestasjon av årsak og virkning. Akkurat de tingene jeg fikk med meg fant jeg jo på grunn av flere forhold; tidspunktet, valg jeg hadde foretatt tidligere på dagen, om jeg måtte strekke på beina eller fylle på diesel på akkurat den plassen, været, lyset, hvor mye snøen hadde smeltet ... Jeg gikk helt etter intuisjon og det umiddelbare når jeg plukket med meg tingene, og tenkte ikke på om de var fine eller stygge, bare de fikk plass i bilen. Men med enkelte ting var det så åpenbart, som for eksempel da jeg stoppet i veikanten for å ta bilde av et reinsdyr – da så jeg noe rødt i snøen som jeg kastet inn i bilen. Det var en frossen klump som, da den hadde tint opp, viste seg å være en rød boblevest. Jeg lurer fælt på hva den har opplevd – hvem har kastet den fra seg, eller var det et uhell?
Jeg hadde sikkert ikke sett disse gjenstandene om det ikke hadde vært for at jeg har en slags relasjon til dem. Andre personer ville jo ha sett noe helt annet. Det var så artig å se da jeg kom tilbake. Da så jeg hele samlingen og tenkte at «oi, dette ser kjent ut!» Dette er ting som bare jeg kunne ha funnet – alt er materialer, farger og former som jeg har jobbet med før.
M: Du er veldig tro mot denne reisen, og har jobbet med den som materiale på ulike vis i nesten to år. Det ligger en slags nøytralitet i måten du arbeider på.
ES: Ja, jeg etterstreber en helhet, hele veien. Alt skal med og alt har like stor verdi, i alle ledd. I alt fra innsamling av tingene til bygging av installasjonen og hele utstillingen, hvor hver del har like stor betydning. Alt har jo en funksjon, også på et overordnet plan. Men man vet oftest ikke hvilken funksjon det har, mens man befinner seg midt i det. Det er viktig å ha dette som et bakteppe, spesielt når man opplever vanskelige ting. Da må man se at det finnes en større sammenheng, og at situasjonen man er i vil føre til noe veldig bra, som man ikke ville ha kommet frem til hvis det vanskelige ikke hadde skjedd. Jeg prøver å tenke sånn. Alt henger sammen! Man er del av en stor sammenheng som man selv ikke kan ha noen kontroll over i det hele tatt. Vi befinner oss midt i en kjede av hendelser, hvor hver hendelse har utspring i den forrige.
M: Å arkivere og systematisere kan jo være en metode for å prøve å forstå disse sammenhengene. Du har laget et arkiv for gjenstandene du fant, hvordan har du tenkt å presentere det?
ES: Verket Archive er en kasse med materialprøver, med en bit fra hver av de 33 gjenstandene. Det finnes også arkivkort med fotografi av tingene og koordinater for hvor jeg fant dem. I installasjonen Soulsearching Device har tingene fått en tydeligere sammenheng; de interagerer med hverandre og danner en ny helhet. I installasjonen kommer alle gjenstandene til å være bearbeidet på en eller annen måte, for eksempel fjerner jeg en del bark fra trestammen, som jeg skal kverne ned og blande med harpiks for å danne runde baller. Ballene skal gå rundt i et hjul, som et vannhjul, i installasjonen. Kanskje er hjulet en metafor for reisen – tingene som blir hentet opp, det ene som har påvirkning på det andre.
